Onsdagens cupoppgjør mellom FFK og Nybergsund ble ingen minnerik affære - med ett unntak for min egen del. Jeg hadde tatt plass på langsiden, like ved VIP-avdelingen. I pausen reiste jeg meg opp for å strekke på bena, og fulgte strømmen ned fra tribunen. Plutselig fant jeg meg selv stående i en kø, i et stort rom. Køen ledet til et stort kakefat. Jeg gjorde det jeg vanligvis gjør i et rom med kake i, og forsynte meg med en ikke ubeskjeden porsjon av herligheten. Det var først da, med tallerkenen i hånda, at jeg begynte å våkne. Hva gjorde jeg egentlig her, i et rom fylt til randen av fremmede mennesker og en anselig mengde kake? Omtrent det samme spørsmålet stilte den hyggelige, men bestemte, serveringsdamen: - Hvilket firma tilhører du?

Og det gikk opp for meg at jeg var tatt med buksene nede, at ymdykelsen foran en sal fylt av kakespisende vipper var ubehagelig nær, og at den eneste veien tilbake var ut den samme døra som jeg kom. Som tenkt, så gjort. I et siste forsøk på å kamuflere generaltabben, mumlet jeg noen gloser om "selvstendig næringsdrivende", ga fra meg tallerkenen, og smøg meg forsiktig ut av lokalet som den wannabe-vippen jeg var.

 

Jeg er usikker på om man kan trekke noe som helst lærdom fra min uvørne omgang med kakefatet. Men jeg kommer i alle fall til å tenke meg om to ganger neste gang jeg finner meg selv i kake-kø. Utvilsomt.