Anders Homme og Eivind Stranheim bor i Lunsar i Sierra Leone fram til sommeren 2008. De har reist med European Baptist Mission (EBM) sitt frivillighetsprogram og er delvis støttet av Skien baptistmenighet, Norske baptisters barne- og ungdomsforund (NBUF) og Det norske baptistsamfunn (DNB). De skal hovedsakelig jobbe med barn og ungdom og idrett.

Hei alle venner og kjente.

Rapporter fra Norge informerer oss om at høsten er kommet. Det virker ganske fjernt for oss her i Sierra Leone. Vi opererer ikke med gradestokk, men med unntak av kirka er bukse nærmest tabu og langermet uaktuelt. I hvertfall for oss uaklimatiserte. Vi har nå vært i dette underlige kontinet i 3 uker. Vi tenker det er på tide å berette litt fra disse første ukene. Vi har selvfølgelig vært mest her i Lunsar. Lunsar sentrum er ikke mer enn et lite marked, hvor det bor rundt 50 000 mennesker i Lunsar og landsbyene rundt. Her bor vi i huset til Husby-familien foreløpig. Familien består av Anne, Gudleik, Eimund og Endre. Vi skal etter hvert flytte inn på et konferansesenter 40 meter fra huset. Da får både vi og familien litt privatliv etter hvert. Men det fungerer veldig bra foreløpig. (Syntes vi da.)

Gudleik og noen venner vi fikk på forberedelseskurset i Berlin tok oss imot på flyplassen, og etter fire timer eller ca 10 mils kjøring var vi hjemme for første gang. Vi har blitt godt kjent med Eimund (2 og et halvt) og Endre (4, snart 6 ifølge han selv). Vi har også hilst på en hel bråta med andre mennesker vi fortsatt ikke helt føler at vi kjenner. Men navn og ansikter kommer gradvis. Det hadde kanskje vært lettere viss alle kunne holdt seg til et navn, men man må visst ha både afrikanske og kristne\ muslimske navn. Det er mange artige små slike kulturforskjeller. De fleste lar vi ligge, men noen har også litt underholdningsverdi. Vi har jobbet mye med å utvide en fotballbane. Slik at vi har et sted helt i nærheten hvor det er mulig å drive med litt skikkelig lek og idrett. Det skulle jo være en smal sak og felle noen palmer, og jevne ut jorda. Men da den første palma fallt begynte de få tilskuerene våre å juble. Vi ofret ikke det så mange tankene før en lokal pastor fleipet med at vi hadde vært med på å avgjøre valget. Det har vært valg her akkurat som hjemme. Men det vi ikke visste var at palma var symbolet/logoen til det tapende partiet. Og vi som hadde planer om å ikke involvere oss politisk…

Heldigvis hadde dette palmepartiet nærmest ingen oppslutning i vårt distrikt. Valg er noe annet her enn i Norge. Mens folk flest går på jobb dagen etter i Norge, er det ikke mulig å gjøre noe som helst i nærmest en måned i tiden rundt valget. Det har nok noe med frykten for bråk å gjøre, og noe med at det stadig passer med litt fri for folk flest. Men når det attpåtil er Ramadan og regntid i tillegg til valg har landet gått i en rar dvale. Det generelle aktivitetsnivået er lavt. Fortvilende mener noen, men helt ok for oss aklimatisører.

Vi har nettopp begynt med idrett og lek i landsbyer i nærheten. Vi ankom den første landsbyen med premierenerver. Ikke visste vi helt hvordan vi skulle gjøre det rent praktisk, og da vi så at det fortsatt lå nedhogde trær på banen ble vi litt svette. Vi samlet oss i kirka før vi startet opp. Et lite murbygg med hullete tak som befinner seg knapt 2 meter over bakken. Inne i kirkas eneste rom er det benkeplass til kanskje 50 mennesker. Der inne satt minst 80 personer og ventet på oss selv om vi kom 20 min før avtalt. Pastoren som langt på vei må kunne kalles blind satte i gang sang på stammespråket. Da begynte det å regne. Jeg (Eivind) beklager for at jeg tidligere i livet har misbrukt uttrykket "himmelen åpnet seg." For det har jeg virkelig ikke sett før da. Plutselig var fotballbanen og veien vi hadde kjørt på forvandlet til store elver og sjøer. Da det værste hadde gitt seg gikk vi ut for å starte. Vi trodde ingen kom til å møte opp, men før oppvarmingen var ferdig var det plutselig over 70 barn i alderen 4-12. Hvite mennesker var tydeligvis en ekstrem sjeldenhet. De aller yngste gråt av fryk, mens resten var med på fotball. Kaoset ble stort ettersom alle plutselig bestemte seg for å spille på det laget som hadde ballen for øyeblikket. Det er ikke enkelt å kommunisere uten felles språk og kultur. Men moro er det. Smil og latter og klapp på hodet er internasjonalt. Slå-på-ring ble til slutt mer populært enn fotball. Men da vi sto i ring og vi holdt hendene deres merket vi at absolutt alle skalv. Regnet og mangelen på klær hadde kjølt de helt ned. Vi avsluttet og prøvde å anbefalle de å gå hjem og tørke seg. Nesten alle ble igjen for å se mer på oss. Ta på oss og synge for oss. Til slutt sto vi der å sang hode skulder kne å tå på norsk for å holde varmen. Det føles utrolig langt hjemmefra å kjøre motorsykkel på småstier til landsbyer der folk nesten ikke har sett hvite mennesker før. Det er en god følelse. Kjipe følelser som solbrenthet, knottbitt, kronisk klam og varm blir for dumt å klage over.

De siste par dagene har vi tatt en tur til sentrum av Lunsar. Der er det en liten stråhytte hvor de har tv. For 1000 Leone eller ca 2 kroner, kan du se både premier league, la liga og champions league. Komforten er knapt hvert de 2 kronene men stemninga kan bli magisk. Den festligste kampen hittill var Chelsea- Rosenborg. Det var vel ikke så mange andre enn oss to som heiet på bortelaget. Da RBK gikk opp i ledelsen gikk fire hvite hender automatisk i været. De skillte seg veldig ut fra resten av folkemassen. Og når vi to var ferdig med å juble, og en trykkende stillhet senker seg for første gang, ler man godt når en gammel kar bak oss bryter stillheten med ett: "Jøss, de kan rope!"

Selv om vi nesten bor i en by, har vi fått sett slanger, apekatter, en tarantella og ett ukjent antall med gekkoer og frosker. De to sistnevnte forekommer også innendørs. Ellers er vi i en veldig frodig del av Afrika. Det er grønnt og frodig, og det vil det også forbli selv om tørketiden er i annmarsj. Det er sjedent noe mer enn regnskurer for tiden men det er fuktig nok til at vi sliter litt med og tørke klær, mugg forekommer også som ett resultat av fuktigheten. Men det skal visst bli bedre.

Vi har det veldig bra og nyter alt vi ikke skjønner og forstår i fulle drag. Tusen takk til alle som tenker på oss, ber for oss, og som gir lyd fra seg. Alle bønnene bærer oss her nede. Vi setter stor pris på det alt sammen, og vi ber usjenert om at dere fortsetter. Det er stor kos når vi starter strømmen og setter ut satelittantennen og får siste nytt fra Norge. Vi lover ikke mer enn en nyhetsmail i måneden, men vi håper på å få gjort det oftere. Gud velsigne dere alle sammen!

Mange hilsener fra Anders & Eivind