I 1399, i en alder av nitten år, ble Thomas á Kempis munk ved et Augustinsk kloster i Nederland. Han var en del av den dynamiske åndelige bevegelsen “The Brethren of the Common Life”. Resten av sitt liv tilbrakte han bak klosterets murer. Hans ytre liv var ikke spesielt hendelsesfullt. Han levde og døde som en enkel munk. Men hans indre liv var dypt og rikt, fyllt med en ekte hengivenhet til Kristus. I 1441 publiserte han dagboken til en av grunnleggerne av den åndelige bevegelsen han tilhørte, Gerhard Groote. I manges øyne er “Imitatio Christi” – “Kristi etterfølgelse” den boken som i generasjonene etter har hatt størst innflytelse på de kristne, nest etter Bibelen.

 

Det tilbaketrukne livet til en munk fra 1400 tallet er fjernt fra vår hektiske tid. Men behovet for å pleie og utvikle vårt indre liv er større enn noensinne. Vi er opptatt av det ytre livet. Ting skal skje og vi skal utrette så mye. Støy og aktiviteter preger vår hverdag. Resultatet blir stress og utbrenthet. Kanskje en munk fra senmiddelarderen kan lære oss å fokusere på det indre livet. Høres det ikke tiltrekkende ut å ha et dypt og rikt indre liv fyllt med hengivenhet til Kristus?

  

Livet handler om hvem vi er, ikke om hva vi gjør eller utretter. Og det vi gjør må ha sitt utspring i et indre liv som er i harmoni. Om vi ikke tar oss tid til å finne den indre roen i hverdagen, vil alt vi skal gjøre og alle kravene til slutt slite oss ut. Å leve er ikke å gjøre. Å leve er å være. Det er vår hektiske tid og trangen etter å være så effektive som har fått oss til å tro at vi må være opptatt med all verdens ting. Mens dagene går glemmer vi å leve.  Hvor lenge var det siden vi avla oss selv en visitt for å avstemme det ytre livet med det indre?  Vi blir så travelt opptatt av å tilfredsstille andres behov at vi ofte ikke får tid til en avtale med oss selv. Mennesket er noe mer enn et produksjonsmiddel. Livet er til for å leves.

 

Suksess i livet måles oftest av ytre faktorer. Har vi fått til noe stort og noe som synes,

har vi lykkes. Derfor kjenner vi hele tiden presset til å prestere. Vi må etterkomme egne og andres forventinger. Desto viktigere er det at vi har kontakten med vårt indre liv. At vi ikke gjør noe som går på tvers av vår overbevisning, men at vi bevarer vår integritet. At vi tar oss tid til å tenke igjennom alt vi skal gjøre og prestere så vi kan være sanne og ærlige og ikke krenke andre. At vi ikke glemmer Jesu ord: “Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel.”

 

Det fortelles fra kolonitiden i Afrika da kolonistene drev de afrikanske bærerne for hardt, at slavene fra tid til annen stoppet opp og ventet. De hadde gått så fort at de måtte vente på sjelene sine. La osss ikke glemme at vi har et indre liv som må pleies. Det tar tid, men det er nødvendig. Som enkeltmennesker er vi unike og enestående. Det er det indre livet som gjør oss spesielle. Vi trenger å tenke igjennom det vi gjør. Og vi trenger å få et forhold til utfordringer og vanskeligheter som vi møter. Gjennom dette formes vi og forberedes til å møte mennesker omkring oss. Ikke la noen presse deg til å gå så fort at sjelen din ikke er med. Ta deg tid til å treffe deg selv. Og ta deg tid  til å treffe Gud og å høre hva han har å si. Det vil være helt avgjørende for å utvikle et harmonisk indre liv.